I disse dager foregår det en kampanje som skal bevise at etnisk norske menn begår æresdrap. Professor i psykiatri Gustav Wik ved Universitetet i Bergen er blant dem som deltar i denne kampanjen. Wik mener at etnisk norske drapsmenn drepte sin kone/kjæreste/eks for å gjenopprette æren og å få siste ordet.
Vi har tidligere blitt fortalt at når menn fra muslimske land dreper sine døtre og søstre, så er det fordi familien har bestemt det. Slik er det ikke med norske konedrap. Og forskjellen på æresdrap og affektdrap er at den tapte ære ikke ut på dato, mens norske menns forsmådde følelser stilner av. Menn fra muslimske land dreper søstre og døtre, mens norske menn dreper sine koner og kjærester (eller eks’er). Mord er den eneste måten muslimske familier kan gjennomrette sin tapte ære på, mens for norske menn vil drap medføre vanære for seg selv og sorg for familien. Denne visdommen er nå gått ut på dato, hvis vi skal tro Wik og andre medløpere til denne kampanjen. Æresdrapstradisjonen fra Midtøsten og Asia er visst ikke så forskjellig fra norske konedrap, det vil våre politikere at vi skal mene nå.
Neste trinn i kampanjen er ikke vanskelig å foregripe: Æresdrap i innvandrermiljøer skal kategoriseres som affektdrap og årsaksforklares som psykisk sykdom. Wik har uttalt seg noe som går i denne retningen dette i VG NETT
Idiotpolitikken i denne saken er ikke vanskelig å få øye på. Hensikten med kampanjen er høyst sannsynlig å normalisere den muslimske innvandrerbefolkningens integreringsproblemer i det norske samfunnet, ved å påstå at etnisk norske menn er “like ille”.
Men et slikt perspektiv kan få mange uheldige konsekvenser. Affektdrap på kvinner (som etnisk norske menn begår) er i likhet med æresdrap et politisk anliggende. Offentlige myndigheter bør så langt det er praktisk mulig forebygge at slike tragedier skjer. En konstruktiv og problemløsende tilnærming innebærer å forebygge affektdrap som affektdrap, og ikke som æresdrap. Politikerne, media, og medløpere i diverse fagmiljøer, er alle medkyldige i den begrepsforvirringen som nå skapes. Resultatet kan i verste fall bli at det begås flere æresdrap og affektdrap enn før. I beste fall har en slik begrepsforvirring ingen effekt.
Det burde være elementært at en etnisk norsk mann som dreper sin kone, kjæreste eller eks, ikke er psykisk frisk. Det er betenkelig at en representant for psykiatrien gir inntrykk av noe annet, og blander sammen disse to helt ulike drapsmotivene.
Psykisk sykdom bør ikke være en formildende omstendighet i en straffeutmåling. Men det bør så avgjort få betydning for hvordan fengselsvesenet og psykiatrien følger opp disse drapsmennene under soning og etter soning. Og ikke minst vil forståelsen av drapsmotiv få betydning for hvordan det øvrige offentlige tjenestetilbudet skal forholde seg til de berørte familiene.
Vi kan regne med at det vandrer en god del “tikkende bomber” blant oss – folk som er potensielle drapsmenn og kan drepe dersom vedkommende havner i en krenkende stress-situasjon som han/hun ikke takler. Det å bli bedratt eller forlatt av den man elsker vil av de fleste mennesker oppleves som en svært krenkende stress-situasjon, det gjelder såvel psykisk syke som psykisk friske. Skal man kunne forebygge at psykisk syke dreper under slike situasjoner er det av største betydning å ikke blande sammen disse to drapsmotivene.
På tilsvarende vis er det med æresdrap. Måten samfunnets myndigheter håndterer tradisjonen med æresdrap er helt avgjørende for om man vil lykkes å forebygge slike grusomheter. Æresdrap er nemlig nøye planlagt i familiens felleskap, og vedkommende som utfører drapshandlingen gjør dette ut i fra plikter pålagt av hans familie. Hans egne følelser og behov er ikke det utslagsgivende for om en slik grusom handling blir begått. Derfor er psykiatrien ikke en relevant instans når det gjelder æresdrap. Hvis neste trinn i kampanjen gjennomføres kan æresdrapsmenn feilaktig bli prioritert av psykiatrien, med gode muligheter for å lure systemet. I så fall kan man ikke forebygge effektivt at kvinner æresdrepes i innvandrermiljøene i Norge.
Fengselsvesenet bør heller ikke anta den forutsetning at æresdrapenes årsak er psykisk sykdom. Fengselsvesenets utgangspunkt må være at drapsmannen utførte ugjerningen fordi det var en familieplikt, og drapsmannens soningsplan må legges opp etter det.
Politifolk som skal etterforske drap bør ikke tro at psykisk sykdom er årsaken til æresdrap, eller at tapt ære er årsak til affektdrap. Da får de aldri gjort et godt etterforskningsarbeid. Det samme gjelder dommerne som skal dømme drapsmannen og hans medhjelpere.
Å benevne affektdrap som æresdrap, og vice versa, i den hensikt å normalisere deler av innvandrerbefolkningens integreringsproblemer i det norske samfunnet, er for å si det kort og enkelt: IDIOTPOLITIKK!
